Electronic Resource
English language
Published Aug. 8, 2008 by DAW.
Not to be missed: The powerful debut novel from fantasy's next superstar
Told in Kvothe's own voice, this is the tale of the magically gifted young man who grows to be the most notorious wizard his world has ever seen.The intimate narrative of his childhood in a troupe of traveling players, his years spent as a near-feral orphan in a crime-ridden city, his daringly brazen yet successful bid to enter a legendary school of magic, and his life as a fugitive after the murder of a king form a gripping coming-of-age story unrivaled in recent literature. A high-action story written with a poet's hand, The Name of the Wind is a masterpiece that will transport readers into the body and mind of a wizard.
Well written, funny sometimes, like someone telling a story at a fireplace. Felt cozy to me.
Contains a few not-so-constructive patterns (like "I need to make my heart of stone to control emotions"), but for me it was Ok, definitely better than in "Consider Phlebas".
Tämä olikin vetävämpi lukea kuin osasin odottaa. Toisaalta en myöskään osannut odottaa sitä, ettei tämä ollut missään suhteessa itsenäinen, kokonaisen tarinankaaren sisältävä kirja. Jopa trilogian avausosaksi tarina jäi häiritsevän kesken.
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. …
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. Og jeg ser frem til å lese andre bok i serien, når enn det blir.
