User Profile

Burial rites er en roman om den siste personen som ble henretta på Island, Agnes. Jeg kjente ikke historien fra før, men det var heller ikke nødvendig. Kent klarer fint å få frem et troverdig persongalleri og tidskoloritt. Jeg savner en oversikt over hvor mye som er basert på historiske kilder og hvor mye som er dikting, men det at jeg lurer peker jo på at hun har gjort en overbevisende jobb. På Island har visst "Agnes" et nokså kjipt ettermæle, mens Kent sitt prosjekt har vært å menneskeliggjøre henne. Det klarer hun godt. Boka følger Agnes og personer involvert i hennes skjebne, som familien hun bor hos og presten hun snakker med. Selv om vi får innblikk i Agnes sine tanker, blir vi like gradvis kjent med henne som de andre karakterene i romanen. Bra greier. (Litt synd om hun faktisk var kjempefæl og denne romanen gir henne et ufortjent rykte. Jaja.)

Kjøpte denne i sommerferien da jeg visste at vi skulle innom Rijksmuseum i Amsterdam, men jeg var litt optimistisk da Rembrandt fremdeles var i 20-åra da vi kom til museet. Det ga meg likevel nok til å kunne få ekstra utbytte av besøket, og jeg dro jo kjensel på flere verk etterhvert som jeg fullførte boka. Det er en ganske rett frem biografi, og den holder seg nøkternt til sak. Jeg fikk et godt og (tilsynelatende) omfattende bilde av Rembrandt som person, verkene hans og hva som har gjort ham til en kjent kunstner. Det er ikke alltid jeg klarer å se det forfatteren ser i bildene, da. Et maleri som jeg synes var litt skuffende på museet pga. karakterene var så uttrykksløse, omtaler forfatteren som "work of utmost simplicity and represents one of the greatest expressions of the tender fusion of spiritual and physical love in the history of painting." ("The jewish bride" heter bildet). Jeg vet ikke jeg. Men ellers gjorde han greit greie for kvalitetene til maleria.

Det blir visst ei Potter-bok i året på meg. Jeg setter nok fremdeles mer pris på verden Rowling har skapt enn jeg gjør selve historiene. Denne boka legger opp til at våre helter skal avdekke skurken og hans plott gjennom bruk av magiske kart, gamle fotoalbum og smarte resonnement - men det er jo ikke det de gjør. Heltene snubler seg gjennom nok et skoleår, samtidig som det foregår litt av hvert rundt dem som de egentlig ikke gjør særlig for å finne ut av. Likevel har de etterhvert tilfeldigvis overhørt en del, slik at det er bare de siste puslespillbrikkene de må bli fortalt om til slutt. Jaja. Siden verden er så spennende, fungerer det likevel. Jeg liker også godt de nye tilskuddene til karaktergalleriet, og jeg sluker jo tidsreiseplott.

Nok en gang var lesinga fornøyelig akkompagnert av podkasten Pottergenerasjonen. Det hjelper godt for å få sammenheng både frem og tilbake i bokserien, og for å nøste opp i deler av boka som er litt uklare. Det å høre dem diskutere deler av boka, gjør også at jeg tar stilling til ting jeg neppe hadde via en tanke om ikke.

Etter et litt uheldig møte med Thomas Hardy på videregående og tilsvarende med Camilla Collett på universitetet, bestemte jeg meg for å ikke haste av gårde med å få lest noe av Jane Austen. Til tross for at de to bøkene ikke har noe å gjøre med henne eller denne boka. Jaja. Det ordna seg til slutt: jeg har nå lest Pride and Prejudice, og storkost meg med den. Jeg prøvde ei nettside som sender et kapittel på e-post hver dag (selvvalgt tidspunkt), og leste litt hver dag i flere uker. Men så havna jeg bakpå, og da tok det ei stund før jeg kasta meg på igjen. Jeg likte egentlig den måten å lese på, siden det da kommer litt ved siden av alt annet. Det krever bare at kapitla ikke er for lange.

(Jeg har ikke stort å si om selve boka. Elizabeth var morsom. Mr. Bennet også. Jeg gleda meg til hvert nye kapittel, og var oppriktig nysgjerrig på hvem hun kom til å ende opp med.)

Dovlatov skrev tekster som Sovjet ikke ville gi ut og endte opp med å gi ut sine bøker i utlandet. Denne I dag er han svært populær i den russisktalende verden (har jeg blitt fortalt), og det kan jeg egentlig godt forstå basert på denne boka. Denne romanen er åpenbart selvbiografisk, men karikert med komiske situasjoner og usannsynlige karakterer. Til tider er dialogene nesten som revysketsjer, samtidig som det er en klar satire i dem. Men jeg fikk likevel ikke fullt utbytte av denne, da den er svært forankra i russisk kulturhistorie. Den er full av navn på forfattere, journalister og verk, og selv om det er svært behjelplige kommentarer bakerst i boka som setter alt i sammenheng, så gjør det at vitsene underveis ikke treffer like godt. Boka er likevel morsom, og gir et slags bilde av et (oppgitt) kunstnerliv i Sovjet-perioden. Og jeg ble jo unektelig nysgjerrig på mange av forfatterne som ble nevnt underveis.

Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.

Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. Og jeg ser frem til å lese andre bok i serien, når enn det blir.

Jeg hadde denne som en av tre bøker i særemne på videregående. Temaet var norsk science fiction, og jeg valgte den fordi den var forholdsvis ny da jeg jobba med det. De andre bøkene var Epp og Niels Klim. Det jeg husker fra den-gang-da var at boka var nokså typisk scifi uten et særlig norsk preg. Jeg husker også at jeg ikke likte siste del av boka særlig godt.

Nå, 12-13 år senere, er jeg stort sett enig med min tidligere vurdering. Boka er delt i tre avskilte deler som alle følger samme hovedperson. I første del jobber han på et bordell på månen Europa, hvor restene av menneskeheten har rømt fra jorda. I de to neste delene er han på skipet som forlater Europa på jakt etter et nytt permanent oppholdssted. Boka tar for seg menneskelighet, miljø, sosiale klasser osv. - men gjør (i mine øyne) ikke noe særlig nytt eller spennende. Verden Grøndahl har skapt er spennende den, men den blir ikke utforska nok i denne boka alene. Jeg ser for meg at han hadde planlagt å skrive oppfølgere, siden slutten ikke er særlig avsluttende og det er mange løse tråder.

Jaja. Det var likevel kjekt å lese denne boka på nytt. Skulle ønske jeg hadde tatt var på mine notater fra videregående.

Jeg leste denne for første gang da jeg var 20. Min tanke da var at den var hakket bedre enn første, men jeg var ikke videre fornøyd. Og mens gjenlesinga av bok 1 var en positiv overraskelse, ble jeg mindre fenga av denne. Jeg lurer på om det er fordi det tilsynelatende er et mysterium de skal oppklare, men de egentlig gjør svært lite for å nøste opp i det hele. Det virker som om skoleåret ruller og går mens de stanger hodet i veggen uten å komme noe vei. Det er ikke like spennende når løsningene stadig vekk blir servert av andre og/eller tilfeldigheter. (Hadde Hermine ikke vært satt ut av spill store deler av boka, hadde de kanskje nøsta opp i det raskere.) ...Eller er det andre grunner som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Lesinga var likevel fornøyelig da jeg hadde episoder av Potter-generasjonen på øret etter ca. hvert tredje kapittel. Anbefales!