382 pages
Danish language
Published Aug. 8, 2008 by Tellerup.
Mit navn er Kvothe. Navne er vigtige. De fortæller meget om en person. Jeg har været kendt under flere navne end nogen kan tillade sig. Man har kaldt mig Kvothe den Blodløse, Arkanisten Kvothe, Kongedræberen Kvothe og en hel del andre og mindre sympatiske navne, og jeg har gjort mig fortjent til dem alle sammen. Og betalt prisen for dem. Jeg har talt med guder, elsket kvinder og skrevet sange der kaldte tårer frem i hærdede barders øjne. I har måske hørt om mig ...
Patrick Rothfuss wrote a masterpiece. My friend had lend it to me as her and introduced it as her favourite book, it did not disappoint. Well written, epic, tense, funny and a fantastic world around university, magic, adventure and love. Involving tragic moments, humour, suspense and surprises.
Well written, funny sometimes, like someone telling a story at a fireplace. Felt cozy to me.
Contains a few not-so-constructive patterns (like "I need to make my heart of stone to control emotions"), but for me it was Ok, definitely better than in "Consider Phlebas".
Tämä olikin vetävämpi lukea kuin osasin odottaa. Toisaalta en myöskään osannut odottaa sitä, ettei tämä ollut missään suhteessa itsenäinen, kokonaisen tarinankaaren sisältävä kirja. Jopa trilogian avausosaksi tarina jäi häiritsevän kesken.
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. …
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. Og jeg ser frem til å lese andre bok i serien, når enn det blir.
